Vår indre dialog
Hodet vårt er aldri tomt for tanker. I mitt hode har det foregått mye ”mental skravling”. Det har for det meste dreid seg om ting jeg har gjort eller ikke har gjort. Lytter vi til denne ”indre monologen vår”, ser vi at den ofte er negativ. Det kan være tanker som : ”Hvorfor sa jeg det? Nå synes vel alle at jeg er dum.” eller : ”For en tosk jeg er. Hvorfor tenkte jeg ikke på det før??” eller : ”Hvorfor ser hun så lei seg ut? Det må være min feil.” Kjenner du deg igjen?
Vi kan gjøre disse tankene til bønner ved å trekke Gud inn i samtalen.
I stedet for : ”Hvorfor sa jeg det? Nå synes vel alle at jeg er dum,” kan vi si til Gud : ”Herre, jeg følte meg så dum etter at jeg sa det der. Hjelp meg.” I stedet for : ”Det må være min feil, ” kan vi si:
”Herre, jeg blir så urolig når hun ser så lei seg ut. Hjelp meg. Vis meg hvis jeg skal gjøre noe.”
Det som er sant er at Gud er der i hver eneste situasjon i livet vårt. Han er der og ønsker å kommunisere med oss.
Kanskje hører du han si : ”Jeg elsker deg, og jeg forsto hvorfor du sa det på den måten.” Eller : ”Har du tenkt på at hun kanskje kan ha en vanskelig dag, og at det ikke har noe med deg å gjøre?”
Vi kan få vende vår negative og ødeleggende monolog til en dialog med Gud. Det å på denne måten bli mer oppmerksom på Guds nærvær, beskytter mot unyttig og ødeleggende selvanalyse og selvkritikk. Det har jeg opplevd selv.
Hvis vi gjør det til en vane å inkludere Gud i våre indre samtaler, følger vi en oppfordring Paulus gir:
”Ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus”. 2. Kor 10,5
Send på epost til en venn