Skyld
For en stund siden leste jeg om skyldfølelse. En kvinne følte skyld for mange avgjørelser hun hadde tatt, og for at hun ikke strakk til overfor sine nærmeste. Dette plaget henne og tappet henne for krefter.
Dette kunne vært meg. Jeg har brukt mye av min energi i mange år på å bebreide meg selv for ting jeg har gjort eller ikke gjort, små eller store ting, uavhengig om det var noe jeg hadde skyld i eller ikke. Hvis jeg oppdaget at noen hadde et behov som jeg hadde oversett, følte jeg alltid skyld for det. Skyldfølelsen kunne også komme når jeg ikke strakk til eller ikke klarte å gjøre det jeg trodde andre forventet av meg, eller når jeg glemte noe eller gjorde en feil.
Disse følelsene trodde jeg var sannheten. Men det er de ikke, det er en falsk skyldfølelse. Det er løgntanker, som sier at jeg ikke skal være svak eller at jeg alltid burde være perfekt eller ikke gjøre feil.
Å slippe skyldfølelse betyr ikke at en skal være likegyldig, men en skal slippe å høre på den indre kritikeren som krever at en skal være perfekt. Det betyr at jeg skal få være en person som feiler, som er svak og som ikke gjør alt rett alltid, og likevel være verdifull. Det betyr at jeg skal få akseptere meg slik jeg er fordi GUD gjør det.
At den falske skyldfølelsen er tung å bære på, at den sliter oss ut, er noe jeg har erfart.
Men vi kan få hjelp til å erkjenne de løgntankene vi tror på og erstatte dem med sannheten. Og sannheten er at Gud, som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, elsker og godtar oss.
1 Joh 3,20: ”For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.”
Rom 12,2 : ”la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne”.
Send på epost til en venn