Å skylde på omgivelsene
Jeg er over 60 år. I de fleste av disse årene har jeg gitt omgivelsene skylden når jeg hadde det vondt inni meg. Ingen av mine nærmeste måtte være uenige eller sinte, da følte jeg det var min skyld. Heller ikke måtte noen be meg om noe som jeg ikke ønsket å gjøre, da følte jeg alltid en forpliktelse til å gjøre det. Dersom dette skjedde, hadde jeg rett til å anklage andre for at jeg hadde det så vondt. Om jeg ikke alltid uttrykte anklagen høyt, så gjemte jeg det inni meg. ”Hvis bare det ikke hadde skjedd, eller hvis bare den ikke hadde gjort det og det, så hadde jeg hatt det mye bedre.”
Det er veldig slitsomt å leve slik. Når vi møter noe som er vanskelig å takle, så ser jeg nå at det er noe inne i meg som reagerer. Den ”stemmen” sier for eksempel at jeg skal gjøre alle til lags, eller at det er farlig med mennesker som er sinte på meg.
Jeg har nettopp lest en bok som heter ”Relasjonenes DNA” (Hermon forlag). Den skriver om ”fryktens dans”. Den sier at vi har alle såre punkt, og når disse punktene blir tråkket på, kan vi reagere unormalt sterkt, og gi andre skylden for våre reaksjoner. Men, står det :”Det problemet du har med en annen person, er ofte problemer du har med deg selv.” Dette har jeg opplevd er sant. Det kan være smertefullt å se innover i seg selv, og innrømme at en har problemer. Et kirurgisk inngrep er vondt, men så blir det så godt etterpå når såret er legt.
Lukas 5,31: ” Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.”
Send på epost til en venn