Oppmuntringer i hverdagen

Vi leser om han i Matteus 18, 23-35 . Om tjeneren som skyldte mange årslønner til sin herre. Han visste med seg selv at han aldri kom til å greie å betale dette tilbake.
Så opplever han at herren hans ettergir hele gjelden, og like etterpå møter han en som skylder han en liten ubetydelig sum og krever det øyeblikkelig tilbakebetalt.
Jeg synes denne tjeneren oppfører seg både uforståelig og forkastelig. Tenk å gå løs på en som skyldte han en liten sum når han selv fikk ettergitt så mye!
Men hvis en ser litt nøyere etter, så ber denne tjeneren om utsettelse på tilbakebetalingen : ”Herre vær tålmodig med meg, så skal jeg betale alt sammen”. (v. 26) Tjeneren mente en ting :gi meg litt tid, så skal jeg betale, men Herren mente noe annet, han ettergav ham alt og lot han gå (v.27).
Gud gav han langt mer enn han hadde bedt om!

Jeg syns tjeneren er hard, urimelig og handlingen hans er uforståelig. Men hvis vi kan tenke oss at han ikke hadde forstått at han var ettergitt, at han tenkte at han en gang i fremtiden skulle betale, så synes jeg hans oppførsel er ganske forståelig. Han tror at han skal betale tilbake og da kan han likså godt begynne å kreve inn sine tilgodehavender med en gang.

For noen år siden gikk det opp for meg at nettopp slik levde jeg. Jeg oppdaget at jeg ikke praktiserte nåden, at jeg var den urettferdige medtjeneren, at jeg trodde på nåden med hodet, men ikke i virkeligheten. Jeg trodde at jeg hadde fått en utsettelse på gjelden min og ikke en utslettelse. Jeg trodde at jeg måtte betale min gjeld, det vil seg at jeg måtte oppføre meg så bra at Gud var fornøyd med meg. Jeg kunne ikke tillate meg å feile eller være svak, da følte jeg skyld. Videre medførte dette at jeg heller ikke praktiserte nåden overfor andre mennesker. Jeg ble kravstor til andre, andre mennesker skyldte meg noe. Jeg forventet også noe tilbake for alt det gode jeg forsøkte å gjøre, eller jeg ventet i det minste en unnskyldning hvis andre ikke gjengjeldte og møtte meg på en god måte.
Var det ikke akkurat det den urettferdige medtjeneren gjorde? Han var akkurat som meg!

Guds nåde betyr at jeg skal få slippe å betale min gjeld, og det betyr også at ingen skylder meg noe.

For meg har det har vært så vanskelig å få nåden til å trenge inn i mitt forhold til andre mennesker, og i forholdet til Gud. Kanskje noen av dere og har det slik?
Nådeteologien/teorien er i orden, men lever vi etter den?

Rom 11,6 : ”Og er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Ellers var ikke nåden lenger nåde”.

2 Kor 12,9 : ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet”.

 Send på epost til en venn