Å snakke sant om livet

Jeg husker en gang jeg skulle ha et vitnesbyrd på et møte og sa omtrent slik: ”Det er så spennende å være kristen.”
Dette var alt annet enn sant akkurat da. Jeg sa det jeg trodde jeg burde si, eller det de andre ventet at jeg skulle si, det som tok seg godt ut.
I den perioden hadde jeg det veldig vanskelig, var frustrert og vanskelig å være sammen med. Og så var jeg redd for at de andre skulle få vite hvem jeg egentlig var, hvordan jeg var hjemme for eksempel, bak lukkede dører.
Tenk om jeg hadde våget å ta av meg masken, vist andre hvordan jeg egentlig hadde det! Da kunne andre ha kjent seg igjen og tenkt : ”Slik har jeg det også.”
Ørkenfedrene, som levde på 300-400 tallet sa: ”Lær din munn å si det som er i ditt hjerte”.
I Klagesangene 2,19 står det: ”La det komme fram for Herren det som fyller ditt hjerte”.
Hva var det som var i mitt hjerte? Tror ikke jeg våget å kjenne etter.
Jeg hadde ikke erfart at det var viktig å lytte til mine følelser og erfaringer, og jeg klarte derfor ikke sette ord på dem heller. Var nok redd for at verken Gud eller mennesker ville forstå og ta imot det jeg følte og tenkte.
For at Gud skulle være fornøyd med meg, måtte jeg anstrenge meg for å tilfredsstille Han, trodde jeg.
Men Gud er ikke interessert i min åndelighet eller min fromme fasade, men i meg, i mine følelser og erfaringer som menneske.
Han er interessert i MEG.

Hva er i ditt hjerte? Det som ligger i ditt hjerte er verdt å bli sagt!
Du komme til Gud med alle følelser som raseri, sinne, utålmodighet, tvil, frykt, angst likeså naturlig som takknemlighet og glede.

Les i Davids salmer. David utøste seg for Gud, uansett hvilken tilstand han var i og hvilke følelser han hadde. Gud tok imot hans klage og følelser, og vi ser i Salmene at det ble forvandlet til lovsang.

Send på epost til en venn Send på epost til en venn