Feighet
I dag skammer jeg meg. Jeg har innsett at jeg er feig. I går lukket jeg øynene for et problem. Om formiddagen kom jeg over et skadet dyr som lå helt stille og så på deg med store, redde øyne, men jeg håpet noen andre så det og gjorde noe med det. Når så noen andre, seint på kvelden, tok tak i det, kjente jeg på en utrolig skam og flauhet. Hvorfor hadde ikke jeg gjort noe? Jeg prøvde å unnskylde meg med at det sikkert var mange andre som også hadde sett det og heller ikke gjort noe. Men dette er ikke noen unnskyldning.
Det er vondt å innrømme feil og svakhet. Jeg vil så gjerne bli sett på som ansvarsfull og en person som alltid gjør det som er rett. Det er smertefullt å innrømme at en gjør feil, at en gjør stikk imot ens egne idealer, at en er feig.
Men det var derfor Jesus kom. Han venter ikke at vi skal gjøre alt rett, men han venter at vi skal komme til Ham i alle situasjoner, også når vi er flaue og skammer oss over oss selv. I stedet for å unnskylde oss kan vi innrømme fakta, både overfor Gud og mennesker; og ikke minst, greie å tilgi oss selv.
Joh 8,32: «Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» Jeg tror dette også kan gjelde sannheten om meg, den skal sette meg fri.
Kolosserne 2,13-14: «Dere var døde på grunn av deres synder, uomskåret som dere var med deres onde natur. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilgav oss alle våre synder. Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset.»
Takk at du døde for alle mine synder, også feigheten min.
Send på epost til en venn